Burma - generelt

Burma slår alle rekorder i autentiske land å reise til. Iløpet av 6 dager møtte vi kun en håndfull andre turister, og en så vennlig lokalbefolkning at man skulle tro de var betalt for å hjelpe deg. Landet er utrolig komplekst, og både det og reisen fortjener så mye mer enn en kort bloggpost. Derfor har jeg delt reisen opp i forskjellige poster, og nederst i denne posten har jeg skrevet litt om de politike sidene ved landet, og politiske sider ved det å besøke Burma som turist.

Ting jeg måtte innta av ren høflighet:

• En komplett stekt fisk (jeg turte å legge fra meg hodet) fra Inla Lake
• Uskrellede reker
• Most hel fisk (en slags grønn grøt med bein i)
• Ukjente grønne åler, ca 7mc, såvidt stekt
• En hel middag på et truckstopp på bondelandet
• Kokos-sprit

Burma (jeg boikotter regjeringens nye navn "Myanmar") er et merkelig land. Alle går med longyi. Til og med militæruniformen og skoleuniformen har dette tykke omslags-skjørtet med knute foran, istedenfor bukse. Istedenfor sminke gnir både menn, kvinner og barn seg inn i ansiktet med en hvit rot, "tanaka", og ser ut som de har krigsmaling på. I tillegg til at de synes det er vakkert, gir det beskyttelse mot sol og visstnok vakker hud og leger sår. Regjeringen bytter navn på steder og elver/sjøer med gjevne mellomrom (se nederst), noe befolkningen boikotter, så ingenting heter det samme to steder. Flybilletter er billigere hos reisebyråene enn hos flyselskapene. Dollar er strengt forbudt, men stort sett alle steder forventes det at man betaler i dollar. Den lokale valutaen, Kyat, hadde 30% inflasjon bare i 2006, men har ingen logisk verdi. Den offisielle vekslingsraten er K6,7 til 1US$, men det er en offisiell løgn ettersom det ikke er noen steder man kan veksle til en lignende kurs. Hos statens vekslingspunkter får man K1000 for 1US$, men på svartemarkedet får man opp til K1350. I tillegg har de også en egen turistvaluta, FEC, som egentlig gikk ut i 2003 men som fortsatt lever i beste velgående, på svartemarkedet. Svartemarkedet er altomsluttende, siden det hvite markedet er regulert i favør av generalene. Alt fåes på svartemarkedet, de fleste "bensinstasjonene" (de heller fra plastkanner) er bl.a. svarte. Årsaken er enkel, befolkningen får bare kjøpe begrensede mengder av alle ting, så behov ut over de syke begrensningene må kjøpes svart. En taxi får 8 liter bensin i døgnet, til K790 (ca 4 NOK) per liter, og må kjøpe resten svart til rundt K1300 (ca 7 NOK!). Det er strengt forbudt for lokalbefolkningen å snakke politikk med befolkningen, og politikk betyr da nesten hva som helst (feks bensinpriser..). Alle systemer er totalt ustabile, særlig etter at regjeringen doblet prisene på alle elementærbehov i april uten å øke noe på inntektssiden. Økningen har ført til at de færreste har råd til å komme seg til jobb på andre måter enn å gå eller sykle. Landet er boikottet av resten av verden, så alt av mekaniske deler er umulig å oppdrive, og man kommer ikke et kvartal i en by uten å se en bil med motorstopp. Stort sett alt eies av generalene, så man kan nesten ikke kjøpe noe uten å vite hvor pengene går. De fleste snakker relativt greit engelsk, men skjønner ikke et ord.

Altså: Ingen steder har navn, økonomien og valutaen fungerer ikke, transport er ekstremt dyrt på grunn av bensinprisene, befolkningen kan bli arrestert av å snakke med deg, og skjønner aldri hva man sier, alt eies av folk man ikke vil gi penger til, tekniske ting fungerer kun sporadisk og hele det politiske systemet spaserer på en knivsegg. Så hvordan er det mulig å reise i dette landet på seks dager? Enkelt og greit fordi de lokale simpelthen elsker turister, og gjør hva de kan for å hjelpe deg, til en hver tid. De fleste er også så ærlige at det er utrolig, jeg misforsto en pris på postkort og prøvde å betale 7500 istedenfor 750, men det lot de meg ikke gjøre i den lille råtne kiosken..

Som dere sikkert har hørt (og lest om i avisene i det siste) holdes Burma i et jerngrep av en militærjunta som kuppet makten i '64 (små endringer i '88). Amnesty har Burma på sin verstingliste, de fleste landene i verden anerkjenner ikke styresmakten og landet havnet som 3. verste i årets kåring av de mest korrupte landene i verden. Regjeringen byttet navn på landet (til Myanmar), og de fleste stedsnavnene, i '89, for å "fjerne restene etter kolonimaktene". Alle som ikke støtter regjeringen bruker konsekvent de gamle navnene, mens skilt og andre bruker de nye, så alle steder har minst to navn. Det eneste gode med dét er at det er lett å skjønne hvem som er med/mot styrings makten. Nobelpris-vinneren Aung San Suu Kyi har oppfordret til turistboikott av landet, fordi turister kan bidra til at regjeringen føler seg internasjonalt akseptert. En av de andre viktige opposisjonslederne har derimot uttalt et ønske om å få flere turister til landet, ettersom tilstedeværelsen av internasjonale turister vil tvinge regjeringen til å begrense brudd på menneskerettighetene. Uansett, reiser man til landet er det laget flere rapporter som dekker hvordan man kan unngå å legge igjen penger hos regjeringen eller hos generalenes selskaper, og disse retningslinjene fulgte vi etter beste evne.