Mt. Popa og taxitur

Etter dag 1 og 2 var vi enige om at det var nok flatmarkstempler for en stund, og bestemte oss for å komme oss til Mt. Popa, 1,5 t sør-øst for Bagan. Mt. Popa er et populært pilegrimsmål for Burmeserne, en klippe med 777 trappetrinn til et stort tempel på toppen. Vi traff en veldig hyggelig (og første sleipe) Burmeser, som parret oss opp på en taxitur med et Østerriksk ektepar dit dag 3. På veien stoppet han innom en venn som drev en palmesukker-plantasje, for å la oss se på hele prosessen, smake på råvarene og forhåpentligvis kjøpe noe til turistpris. Dette skjønte vi etter hvert at er vanlig når man reiser rundt, de kaller det workshops og det er sikkert like lønnsomt for dem som selve driften. Vi smakte i alle fall på palmejuice, råpalmesukker, foredlet palmesukker, palmesukkergodteri, palmesukkerlake, palmeolje, palmesaft og til slutt en sykt sterk palmesprit.

Mt. Popa

Mt. Popa i seg selv var vakkert, men ingen stor opplevelse. De (visstnok) 777 trinnene var dekket med tak, så man ikke fikk se utsikten, veien opp var full av masete aper og tempelet på toppen var ikke så vakkert på nært hold som fra dalen. Vi fikk i det minste en vakker utsikt og en god oversikt over området, det merkeligste er egentlig de utallige pompøse templene de bygger (og kler med gull) for gudene, mens de selv lever som rotter i bambusskur ved siden av. Veien dit derimot var en stor opplevelse, fra taxien fikk vi virkelig se livet i Burma på kloss hold, i områder vi aldri ville ha oppsøkt av andre årsaker.

Allerede dag 2 hadde vi bestemt oss for å komme oss til Inla Lake iløpet av dag 3, og booket taxi hos den nevnte sleipe Burmeseren. Man skjønner at man har blitt lurt når man får en bunt (dvs 100) sigarer etter å ha gjort en avtale. Allikevel, selv om 130 US$ er ca 20 mer enn vanlig, er det ikke all verdens når det er snakk om en 12 timers taxitur nattestid over en fjellkjede.

Taxituren toppet lett all frykten fra resten av reisene mine til sammen. Det er ikke et godt tegn når sjåføren ber en to minutter lang bønn før han begynner å kjøre. Veiene i Burma er for det meste ett felt (dvs en totalt, for begge kjøreretninger), sjeldent med asfalt. På hver side er det grøftekant, så det de gjør er å kjøre rett mot hverandre, for så i siste sekund vrenge bilen av veien, og håpe at den andre sjåføren gjør det samme. Videre må man også håpe at grøftekanten akkurat der passer for en bil. Bilene er i tillegg utslitte bruktbiler importert fra Japan, og de har derfor rattet på britisk side selv om Burma har høyrekjøring. Så hver motgående trailer sjåføren sneiet var det jeg som satt 2 cm fra, og kun jeg så hvor lite klaring det egentlig var snakk om. Som at ikke det skulle være nok, så er også veien gjennom landsbyene samlingsplassen, og et hyppig transportområde for buskap. Det var mange "nesten" både med mennesker og dyr, og til slutt klarte han faktisk å kjøre på en stakkars geit. Han lo, geita slapp unna med skrekken men det gjorde ikke jeg og Jon.

Utrolig nok, midt på natten var vi faktisk fremme i Nyaungswhe, bare for å finne en hel by som var stengt for natten. Etter å ha stoppet hos alle herbergene i Lonely Planet og prøvd å banke oss gjennom portene deres, måtte vi ta i mot tilbudet fra sjåføren om å stoppe "by some friends", som selvfølgelig drev det dyreste møkkastedet i byen (helt tilfeldig eneste døgnåpne). Der ble vi geleidet inn av en ubeskrivelig ekkel type, som kom innom 4 ganger etter vi hadde lagt oss, for å informere om viktige ting som AC, TV og satelittmottakeren. Han var også i besittelse av den styggeste tatoveringen i verden, Jon har bilde men for å beskrive den med ord: Et hakekors, innhyllet i flammer, med en jødestjerne og teksten "Germany" under. Stakkaren kunne ikke engelsk, så vi får håpe han ikke vet hva det betyr.

Alle i Burma har tatovering, inkludert munkene. Og da snakker jeg ikke om vakre eller forseggjorte tatoveringer..

Allerede dag 1 i Yangon hadde Jon begynt å få en merkelig smerte rundt visdomstannen nede venstre. I utgangspunktet ikke noe stort problem, men ikke like greit når du er i Burma, har begrenset med smertestillende med deg, og skal reise en fyr (meg) som er turboturist. Allerede da jeg kom hadde han begynt å få problemer med å åpne munnen noe særlig, så mens jeg trykket i meg supermåltid etter supermåltid satt Jon med munnen på gløtt og slurpet i seg ris. Eneste gangen han var lykkelig for det var da sjåføren vår stoppet for middag, og nektet å forstå at vi var "not hungry". Vi hadde forsåvidt ikke spist på 8 timer, men å gå sulten i 5 til var et veldig mye bedre alternativ enn stedet han stoppet på. Jeg er ikke en prippen type når det kommer til mat, men det var noe med stedet og skabbhundene som strøk oss mot beina som fortalte meg at det var riski business. Til slutt sto det så mye mat på det lille bordet at jeg ga opp å liksomspise og gikk over til å lange innpå. Jon derimot satt med et sløret smil over leppene og slurpet i seg risen sin.