Hyggelig at dere ser innom bloggen min, tenkte bare å understreke at dette absolutt ikke beskriver et typisk opphold med Gründerskolen.
...og dette er selvfølgelig en helt uavhengig blogg, som ikke har noen forbindelser til Senter for Entreprenørskap ved Universitetet i Oslo eller Gründerskolen forøvrig.
Balder
fredag 18. januar 2008
onsdag 28. november 2007
Takk for nå!
Herved er min lille Singaporeblogg offisielt avsluttet. Hverdagen tok overhånd, og et par poster blir stående litt halvferdige - men det er da nok tekst her som det er.
En rimelig varm Balder viser de innfødte et norsk skogstriks i fjellene ved Inla Lake. I bakgrunnen er vårt tyske reisefølge i området, Christian.
Takk til alle som fulgte meg, hyggelig å ha dere med på tur:)
Balder
En rimelig varm Balder viser de innfødte et norsk skogstriks i fjellene ved Inla Lake. I bakgrunnen er vårt tyske reisefølge i området, Christian.Balder
søndag 16. september 2007
HK
Kanskje kommer det tekst her også en vakker dag..
Ja det er trist med "ta bilde av seg selv-bilder", men jeg var alene på toppen av et fjell
Jeg møtte Petter og kjæresten hans i HK, så de har flere bilder som ikke er tatt med mobil, heldigvis.
HK er den hittil beste byen jeg har vært i, bedre enn London, Murmansk og NY til og med. Anbefales på det varmeste, jeg har masse tips, mynter og en bra guidebok med notater!
Ja det er trist med "ta bilde av seg selv-bilder", men jeg var alene på toppen av et fjellJeg møtte Petter og kjæresten hans i HK, så de har flere bilder som ikke er tatt med mobil, heldigvis.
HK er den hittil beste byen jeg har vært i, bedre enn London, Murmansk og NY til og med. Anbefales på det varmeste, jeg har masse tips, mynter og en bra guidebok med notater!
Inla Lake og Yangon igjen
Bildet er fra Inla Lake, en ubeskrivelig vakker innsjø i hjertet av Burma. En hel landsby lever midt ute i sjøen, men sine hus, griser, flytende åkre og templer. Fra barna kan gå har de sin egen kano, som de manøverer med mm's nøyaktighet med en hånd og foten.
Lokal fisker før soloppgang på Inla Lake. Lokal roteknikk gir god mulighet for fiske.
Lokal fisker før soloppgang på Inla Lake. Lokal roteknikk gir god mulighet for fiske.Fra Inla reiste jeg alene tilbake til Yangoon, og bodde jeg på Haven Inn; et lite koselig sted med vennlig men ikke engelsktalende betjening. Kvelden i byen ble fort så spennende at jeg valgte å gjøre den veldig kort, da et bord med generaler tydelig hadde bestemt seg for å få meg til å forlate baren. Jeg så ikke en hvit person i Yangoon før jeg kom på flyplassen. Reisen hjem gikk også smertefritt, så ikke et vondt ord å si om Burma - hvis man ser bort fra regimet..
Mt. Popa og taxitur
Etter dag 1 og 2 var vi enige om at det var nok flatmarkstempler for en stund, og bestemte oss for å komme oss til Mt. Popa, 1,5 t sør-øst for Bagan. Mt. Popa er et populært pilegrimsmål for Burmeserne, en klippe med 777 trappetrinn til et stort tempel på toppen. Vi traff en veldig hyggelig (og første sleipe) Burmeser, som parret oss opp på en taxitur med et Østerriksk ektepar dit dag 3. På veien stoppet han innom en venn som drev en palmesukker-plantasje, for å la oss se på hele prosessen, smake på råvarene og forhåpentligvis kjøpe noe til turistpris. Dette skjønte vi etter hvert at er vanlig når man reiser rundt, de kaller det workshops og det er sikkert like lønnsomt for dem som selve driften. Vi smakte i alle fall på palmejuice, råpalmesukker, foredlet palmesukker, palmesukkergodteri, palmesukkerlake, palmeolje, palmesaft og til slutt en sykt sterk palmesprit.
Mt. Popa
Mt. Popa i seg selv var vakkert, men ingen stor opplevelse. De (visstnok) 777 trinnene var dekket med tak, så man ikke fikk se utsikten, veien opp var full av masete aper og tempelet på toppen var ikke så vakkert på nært hold som fra dalen. Vi fikk i det minste en vakker utsikt og en god oversikt over området, det merkeligste er egentlig de utallige pompøse templene de bygger (og kler med gull) for gudene, mens de selv lever som rotter i bambusskur ved siden av. Veien dit derimot var en stor opplevelse, fra taxien fikk vi virkelig se livet i Burma på kloss hold, i områder vi aldri ville ha oppsøkt av andre årsaker.
Allerede dag 2 hadde vi bestemt oss for å komme oss til Inla Lake iløpet av dag 3, og booket taxi hos den nevnte sleipe Burmeseren. Man skjønner at man har blitt lurt når man får en bunt (dvs 100) sigarer etter å ha gjort en avtale. Allikevel, selv om 130 US$ er ca 20 mer enn vanlig, er det ikke all verdens når det er snakk om en 12 timers taxitur nattestid over en fjellkjede.
Taxituren toppet lett all frykten fra resten av reisene mine til sammen. Det er ikke et godt tegn når sjåføren ber en to minutter lang bønn før han begynner å kjøre. Veiene i Burma er for det meste ett felt (dvs en totalt, for begge kjøreretninger), sjeldent med asfalt. På hver side er det grøftekant, så det de gjør er å kjøre rett mot hverandre, for så i siste sekund vrenge bilen av veien, og håpe at den andre sjåføren gjør det samme. Videre må man også håpe at grøftekanten akkurat der passer for en bil. Bilene er i tillegg utslitte bruktbiler importert fra Japan, og de har derfor rattet på britisk side selv om Burma har høyrekjøring. Så hver motgående trailer sjåføren sneiet var det jeg som satt 2 cm fra, og kun jeg så hvor lite klaring det egentlig var snakk om. Som at ikke det skulle være nok, så er også veien gjennom landsbyene samlingsplassen, og et hyppig transportområde for buskap. Det var mange "nesten" både med mennesker og dyr, og til slutt klarte han faktisk å kjøre på en stakkars geit. Han lo, geita slapp unna med skrekken men det gjorde ikke jeg og Jon.
Utrolig nok, midt på natten var vi faktisk fremme i Nyaungswhe, bare for å finne en hel by som var stengt for natten. Etter å ha stoppet hos alle herbergene i Lonely Planet og prøvd å banke oss gjennom portene deres, måtte vi ta i mot tilbudet fra sjåføren om å stoppe "by some friends", som selvfølgelig drev det dyreste møkkastedet i byen (helt tilfeldig eneste døgnåpne). Der ble vi geleidet inn av en ubeskrivelig ekkel type, som kom innom 4 ganger etter vi hadde lagt oss, for å informere om viktige ting som AC, TV og satelittmottakeren. Han var også i besittelse av den styggeste tatoveringen i verden, Jon har bilde men for å beskrive den med ord: Et hakekors, innhyllet i flammer, med en jødestjerne og teksten "Germany" under. Stakkaren kunne ikke engelsk, så vi får håpe han ikke vet hva det betyr.
Alle i Burma har tatovering, inkludert munkene. Og da snakker jeg ikke om vakre eller forseggjorte tatoveringer..
Allerede dag 1 i Yangon hadde Jon begynt å få en merkelig smerte rundt visdomstannen nede venstre. I utgangspunktet ikke noe stort problem, men ikke like greit når du er i Burma, har begrenset med smertestillende med deg, og skal reise en fyr (meg) som er turboturist. Allerede da jeg kom hadde han begynt å få problemer med å åpne munnen noe særlig, så mens jeg trykket i meg supermåltid etter supermåltid satt Jon med munnen på gløtt og slurpet i seg ris. Eneste gangen han var lykkelig for det var da sjåføren vår stoppet for middag, og nektet å forstå at vi var "not hungry". Vi hadde forsåvidt ikke spist på 8 timer, men å gå sulten i 5 til var et veldig mye bedre alternativ enn stedet han stoppet på. Jeg er ikke en prippen type når det kommer til mat, men det var noe med stedet og skabbhundene som strøk oss mot beina som fortalte meg at det var riski business. Til slutt sto det så mye mat på det lille bordet at jeg ga opp å liksomspise og gikk over til å lange innpå. Jon derimot satt med et sløret smil over leppene og slurpet i seg risen sin.
Mt. PopaMt. Popa i seg selv var vakkert, men ingen stor opplevelse. De (visstnok) 777 trinnene var dekket med tak, så man ikke fikk se utsikten, veien opp var full av masete aper og tempelet på toppen var ikke så vakkert på nært hold som fra dalen. Vi fikk i det minste en vakker utsikt og en god oversikt over området, det merkeligste er egentlig de utallige pompøse templene de bygger (og kler med gull) for gudene, mens de selv lever som rotter i bambusskur ved siden av. Veien dit derimot var en stor opplevelse, fra taxien fikk vi virkelig se livet i Burma på kloss hold, i områder vi aldri ville ha oppsøkt av andre årsaker.
Allerede dag 2 hadde vi bestemt oss for å komme oss til Inla Lake iløpet av dag 3, og booket taxi hos den nevnte sleipe Burmeseren. Man skjønner at man har blitt lurt når man får en bunt (dvs 100) sigarer etter å ha gjort en avtale. Allikevel, selv om 130 US$ er ca 20 mer enn vanlig, er det ikke all verdens når det er snakk om en 12 timers taxitur nattestid over en fjellkjede.
Taxituren toppet lett all frykten fra resten av reisene mine til sammen. Det er ikke et godt tegn når sjåføren ber en to minutter lang bønn før han begynner å kjøre. Veiene i Burma er for det meste ett felt (dvs en totalt, for begge kjøreretninger), sjeldent med asfalt. På hver side er det grøftekant, så det de gjør er å kjøre rett mot hverandre, for så i siste sekund vrenge bilen av veien, og håpe at den andre sjåføren gjør det samme. Videre må man også håpe at grøftekanten akkurat der passer for en bil. Bilene er i tillegg utslitte bruktbiler importert fra Japan, og de har derfor rattet på britisk side selv om Burma har høyrekjøring. Så hver motgående trailer sjåføren sneiet var det jeg som satt 2 cm fra, og kun jeg så hvor lite klaring det egentlig var snakk om. Som at ikke det skulle være nok, så er også veien gjennom landsbyene samlingsplassen, og et hyppig transportområde for buskap. Det var mange "nesten" både med mennesker og dyr, og til slutt klarte han faktisk å kjøre på en stakkars geit. Han lo, geita slapp unna med skrekken men det gjorde ikke jeg og Jon.
Utrolig nok, midt på natten var vi faktisk fremme i Nyaungswhe, bare for å finne en hel by som var stengt for natten. Etter å ha stoppet hos alle herbergene i Lonely Planet og prøvd å banke oss gjennom portene deres, måtte vi ta i mot tilbudet fra sjåføren om å stoppe "by some friends", som selvfølgelig drev det dyreste møkkastedet i byen (helt tilfeldig eneste døgnåpne). Der ble vi geleidet inn av en ubeskrivelig ekkel type, som kom innom 4 ganger etter vi hadde lagt oss, for å informere om viktige ting som AC, TV og satelittmottakeren. Han var også i besittelse av den styggeste tatoveringen i verden, Jon har bilde men for å beskrive den med ord: Et hakekors, innhyllet i flammer, med en jødestjerne og teksten "Germany" under. Stakkaren kunne ikke engelsk, så vi får håpe han ikke vet hva det betyr.
Alle i Burma har tatovering, inkludert munkene. Og da snakker jeg ikke om vakre eller forseggjorte tatoveringer..
Allerede dag 1 i Yangon hadde Jon begynt å få en merkelig smerte rundt visdomstannen nede venstre. I utgangspunktet ikke noe stort problem, men ikke like greit når du er i Burma, har begrenset med smertestillende med deg, og skal reise en fyr (meg) som er turboturist. Allerede da jeg kom hadde han begynt å få problemer med å åpne munnen noe særlig, så mens jeg trykket i meg supermåltid etter supermåltid satt Jon med munnen på gløtt og slurpet i seg ris. Eneste gangen han var lykkelig for det var da sjåføren vår stoppet for middag, og nektet å forstå at vi var "not hungry". Vi hadde forsåvidt ikke spist på 8 timer, men å gå sulten i 5 til var et veldig mye bedre alternativ enn stedet han stoppet på. Jeg er ikke en prippen type når det kommer til mat, men det var noe med stedet og skabbhundene som strøk oss mot beina som fortalte meg at det var riski business. Til slutt sto det så mye mat på det lille bordet at jeg ga opp å liksomspise og gikk over til å lange innpå. Jon derimot satt med et sløret smil over leppene og slurpet i seg risen sin.
onsdag 5. september 2007
Yangon og Bagan
Jeg fløy inn til Yangon, tidligere hovedstad (endret i 2006), der jeg møtte Jon fra GS som hadde vært der i to dager. Han hadde, til min store overraskelse, gått til innkjøp av longyi, og satt i veikanten og drakk te med to lokale som ville selge oss en 6 dagers taxitur rundt i landet. Ikke et dårlig tilbud, 300US$ for hele turen, men ikke akkurat det vi var ute etter. De hjalp oss å skaffe flybilletter til Bagan samme dagen istedenfor, og etter en express 15 min omvisning på Shwedagon-pagodaen (kunne brukt 3 timer der) kjørte de oss til flyplassen. Flyet var et lite propellfly fra Air Yangon, og måtte via Mandalay (også tidligere hovedstad).
Jon og meg foran hovedtårnet på Shwedagon
Turen gikk faktisk bra, og på lyplassen i Bagan møtte vi våre første turister, et spansk ektepar som vi tok taxi med til Nyaung U, en av "landsbyene" rundt Bagan. De hadde fått anbefalt et lite herberge der, så vi tok inn på det billigste rommet de hadde (9US$ for et dobbeltrom, inkl frokost). På herberget møtte vi en hyggelig brite, som tok oss med rundt i en byen og på en overraskende fresh resturant med lokal mat. Nyaung U skal være "backpacker-sentrum" i Bagan, men vi så kun to-tre andre hvite i byen på de to dagene vi var der. På vei ut på kvelden møtte vi en skorpion midt i gaten, noe som satte en relativt grei støkk i sandalene på oss alle tre. (Jon har bildet)
Dag 2 leide vi en hesteslede, og reise rundt i området for å se på templer.
Neida, vi hadde sjåfør, det er han som tar bildet
Området Bagan har over 3000 templer, alt fra overdådige gullkledte og små mystiske nedgrodde. Bagan er sammenliknet med mer kjente Angkor Wat i Kambodsja, men allikevel blottet for turister. Vi hadde en helt utrolig dag med nydelig vær, en hyggelig lokal som guide og ubeskrivelige opplevelser.
Posering på toppen av navnløst tempel
Vi rakk 10-15 forskjellige templer, både de mer kjente og helt ukjente som guiden viste oss. De fleste var det lov til å bestige, og området er flatt, så utsikten fra toppene er fantastisk.
Fra toppen av annet tilfeldig tempel, se alle templene i horisonten
Etter en lang dag rundt templene tok vi en rolig kveld i Nyaung U, med en nydelig pizzamiddag på en lite autentisk italiensk restaurant, der vi ble godt kjent med en lokal servitør.
I neste post kommer det mer templer, Jon får akutt tannverk og vi tar taxi i 11 timer.
Jon og meg foran hovedtårnet på ShwedagonTuren gikk faktisk bra, og på lyplassen i Bagan møtte vi våre første turister, et spansk ektepar som vi tok taxi med til Nyaung U, en av "landsbyene" rundt Bagan. De hadde fått anbefalt et lite herberge der, så vi tok inn på det billigste rommet de hadde (9US$ for et dobbeltrom, inkl frokost). På herberget møtte vi en hyggelig brite, som tok oss med rundt i en byen og på en overraskende fresh resturant med lokal mat. Nyaung U skal være "backpacker-sentrum" i Bagan, men vi så kun to-tre andre hvite i byen på de to dagene vi var der. På vei ut på kvelden møtte vi en skorpion midt i gaten, noe som satte en relativt grei støkk i sandalene på oss alle tre. (Jon har bildet)
Dag 2 leide vi en hesteslede, og reise rundt i området for å se på templer.
Neida, vi hadde sjåfør, det er han som tar bildetOmrådet Bagan har over 3000 templer, alt fra overdådige gullkledte og små mystiske nedgrodde. Bagan er sammenliknet med mer kjente Angkor Wat i Kambodsja, men allikevel blottet for turister. Vi hadde en helt utrolig dag med nydelig vær, en hyggelig lokal som guide og ubeskrivelige opplevelser.
Posering på toppen av navnløst tempelVi rakk 10-15 forskjellige templer, både de mer kjente og helt ukjente som guiden viste oss. De fleste var det lov til å bestige, og området er flatt, så utsikten fra toppene er fantastisk.
Fra toppen av annet tilfeldig tempel, se alle templene i horisontenEtter en lang dag rundt templene tok vi en rolig kveld i Nyaung U, med en nydelig pizzamiddag på en lite autentisk italiensk restaurant, der vi ble godt kjent med en lokal servitør.
I neste post kommer det mer templer, Jon får akutt tannverk og vi tar taxi i 11 timer.
Burma - generelt
Burma slår alle rekorder i autentiske land å reise til. Iløpet av 6 dager møtte vi kun en håndfull andre turister, og en så vennlig lokalbefolkning at man skulle tro de var betalt for å hjelpe deg. Landet er utrolig komplekst, og både det og reisen fortjener så mye mer enn en kort bloggpost. Derfor har jeg delt reisen opp i forskjellige poster, og nederst i denne posten har jeg skrevet litt om de politike sidene ved landet, og politiske sider ved det å besøke Burma som turist.
Ting jeg måtte innta av ren høflighet:
Altså: Ingen steder har navn, økonomien og valutaen fungerer ikke, transport er ekstremt dyrt på grunn av bensinprisene, befolkningen kan bli arrestert av å snakke med deg, og skjønner aldri hva man sier, alt eies av folk man ikke vil gi penger til, tekniske ting fungerer kun sporadisk og hele det politiske systemet spaserer på en knivsegg. Så hvordan er det mulig å reise i dette landet på seks dager? Enkelt og greit fordi de lokale simpelthen elsker turister, og gjør hva de kan for å hjelpe deg, til en hver tid. De fleste er også så ærlige at det er utrolig, jeg misforsto en pris på postkort og prøvde å betale 7500 istedenfor 750, men det lot de meg ikke gjøre i den lille råtne kiosken..
Som dere sikkert har hørt (og lest om i avisene i det siste) holdes Burma i et jerngrep av en militærjunta som kuppet makten i '64 (små endringer i '88). Amnesty har Burma på sin verstingliste, de fleste landene i verden anerkjenner ikke styresmakten og landet havnet som 3. verste i årets kåring av de mest korrupte landene i verden. Regjeringen byttet navn på landet (til Myanmar), og de fleste stedsnavnene, i '89, for å "fjerne restene etter kolonimaktene". Alle som ikke støtter regjeringen bruker konsekvent de gamle navnene, mens skilt og andre bruker de nye, så alle steder har minst to navn. Det eneste gode med dét er at det er lett å skjønne hvem som er med/mot styrings makten. Nobelpris-vinneren Aung San Suu Kyi har oppfordret til turistboikott av landet, fordi turister kan bidra til at regjeringen føler seg internasjonalt akseptert. En av de andre viktige opposisjonslederne har derimot uttalt et ønske om å få flere turister til landet, ettersom tilstedeværelsen av internasjonale turister vil tvinge regjeringen til å begrense brudd på menneskerettighetene. Uansett, reiser man til landet er det laget flere rapporter som dekker hvordan man kan unngå å legge igjen penger hos regjeringen eller hos generalenes selskaper, og disse retningslinjene fulgte vi etter beste evne.
Ting jeg måtte innta av ren høflighet:
- En komplett stekt fisk (jeg turte å legge fra meg hodet) fra Inla Lake
- Uskrellede reker
- Most hel fisk (en slags grønn grøt med bein i)
- Ukjente grønne åler, ca 7mc, såvidt stekt
- En hel middag på et truckstopp på bondelandet
- Kokos-sprit
Altså: Ingen steder har navn, økonomien og valutaen fungerer ikke, transport er ekstremt dyrt på grunn av bensinprisene, befolkningen kan bli arrestert av å snakke med deg, og skjønner aldri hva man sier, alt eies av folk man ikke vil gi penger til, tekniske ting fungerer kun sporadisk og hele det politiske systemet spaserer på en knivsegg. Så hvordan er det mulig å reise i dette landet på seks dager? Enkelt og greit fordi de lokale simpelthen elsker turister, og gjør hva de kan for å hjelpe deg, til en hver tid. De fleste er også så ærlige at det er utrolig, jeg misforsto en pris på postkort og prøvde å betale 7500 istedenfor 750, men det lot de meg ikke gjøre i den lille råtne kiosken..
Som dere sikkert har hørt (og lest om i avisene i det siste) holdes Burma i et jerngrep av en militærjunta som kuppet makten i '64 (små endringer i '88). Amnesty har Burma på sin verstingliste, de fleste landene i verden anerkjenner ikke styresmakten og landet havnet som 3. verste i årets kåring av de mest korrupte landene i verden. Regjeringen byttet navn på landet (til Myanmar), og de fleste stedsnavnene, i '89, for å "fjerne restene etter kolonimaktene". Alle som ikke støtter regjeringen bruker konsekvent de gamle navnene, mens skilt og andre bruker de nye, så alle steder har minst to navn. Det eneste gode med dét er at det er lett å skjønne hvem som er med/mot styrings makten. Nobelpris-vinneren Aung San Suu Kyi har oppfordret til turistboikott av landet, fordi turister kan bidra til at regjeringen føler seg internasjonalt akseptert. En av de andre viktige opposisjonslederne har derimot uttalt et ønske om å få flere turister til landet, ettersom tilstedeværelsen av internasjonale turister vil tvinge regjeringen til å begrense brudd på menneskerettighetene. Uansett, reiser man til landet er det laget flere rapporter som dekker hvordan man kan unngå å legge igjen penger hos regjeringen eller hos generalenes selskaper, og disse retningslinjene fulgte vi etter beste evne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)