Fly laget for dverger, hyggelig befolkning, primitivt, tyver, sinnsyk trafikk, strand, øl, masete selgere, mer øl, bølger, stakkarslige expats og rismarker.
Avreise fra Singapore til
Phnom Penh, hovedstaden i
Kambodsja. Billetter til 800 NOK med JetStar Air (!), som tydeligvis har fått dvergfly på billigsalg. Henrik og Petter hadde det verst, mens Axel og jeg overlevde sånn halvveis. Allerede før vi hadde kommet gjennom passkontrollen kom første bestikkelse av offentlige tjenestefolk, de tok en dollar (alt kan betales med US $ i Kambodsja) for å slippe oss inn i landet uten at vi hadde med passfoto til visumet. Forøvrig ny rekord i antallet papirer for å få visum, ikke mindre enn fire identiske skjemaer for visumet i tillegg til et til tollvesenet (Info som full personalia, siste og neste reisemål, nummeret fra boardingpasset som alle kaster, reiserute, tidligere reisemål, adresser, flightnummer, visumnummer osv på alle fem skjemaer)
Første natten bodde vi på et hyggelig med slitent hostel i Phnom Penh, byen minte mest om en stor og skitten landsby. På hostellet pådro vi oss en ensom tysker (Walter? Heinz?), som hang på som en klegg til utpå morgenkvisten. Petter var i Phnom Penh for fem år siden, så han tok oss med for å feste på Lake Side. Dit inviterte vi Astrid fra GS, som var i byen på rundereise med foreldrene. Hun og faren ble tilbudt så mye tjuvgods og dop på de 100 m fra taxien til Lake Side (skikkelig dodgy strøk) at han nesten ikke turte å gå fra henne. På vei hjem ble vi faktisk utsatt for en ”hit and run”, en liten gutt prøvde å rive mobilen ut av hendene på Astrid og la på sprang. Heldigvis er hun sterk i nevene, Petter tok opp jakten og fikk i det minste tak i sandalene til guttungen.
Henrik og Petter på shopping i Phnom PenhDagen etter dro vi ned til
Sihanoukville, en liten ferieby sør i landet som er et populært reisemål for både lokale og backpackere. Vi tok en lokal buss de to timene fra Phnom Penh, en opplevelse i seg selv. På veien så vi faktisk flere scootere med fem personer, noe som overraskende slår rekorden fra
Bintan (fire). Trafikken var så ekstrem at jeg ikke turte å se fremover, på et tidspunkt var vi en buss, en bil, en trailer og fire mopeder i bredden på landeveien, i 90 km/t. Imens krydde veien av håndtraller, traktorer og barn, i tillegg til frittgående okser, høns og en skokk med løsbikkjer. En mer morsom observasjon er at damene ikke sitter på skrevs over scooterne, men med begge bena på en side som en lady til hest. I frykt for å se fremover ble vi sittende å stirre ut av vinduene, det er vanskelig å beskrive hvor primitive kår det er i landet, men landsbygden fremsto utelukkende som et priærsamfunn.
Hører på deprimerende musikk og prøver å få med mest mulig av landsbygda vi suser forbiVel fremme (?) i Sihanoukville tok vi hver vår moped ned til stranden, også en tur som kunne fått et eget avsnitt. Der fant vi oss tre koselige hytter med nydelig utsikt, på et supert sted drevet av en nederlender. Han er en av mange vestlige "
expats" som har strandet i Sihanoukville for å starte egne steder og leve ut drømmen om å være asiater og backpacker på livstid. Naturen i Sihanoukville er ingenting i forhold til
Bintan eller
Tioman, men stemningen, hyttene og lokalbefolkningen trakk opp til nok en ny rekord, tross i litt skiftende vær. Bare på de fem årene siden Petter var der sist hadde stedet blitt forvandlet fra en øde strand til en pulserende lysrekke med barer og hostels. Standarden var fortsatt ikke helt på topp, de mest populære stedene var de med best aggregater ettersom strømmen i byen forsvant med jevne mellomrom.
Axel og Henrik på vei fra buss til strand Andre dagen i Sihanoukville møtte vi tilfeldigvis en svensk kompis fra Singapore, Morten, på stranden. Så liten er verden, han var på tur med lillebroren og skulle til og med fly tilbake med samme fly som oss. De tre neste dagene ble tilbragt i ekstrem avslapning på stranden og på verandaen foran bungalowen, jeg gikk to hele dager uten å vite hva klokken var og uten å sjekke mail, ny personlig rekord for min del.
For å rekke morgenflyet tilbake til Singapore måtte vi ta den siste natten i Phnom Penh, kloke av skade praiet vi en bil som kjørte oss hele veien for sjokkerende 35 $. Tilbake i PP fikk vi overload av mas, mennesker og masete
Tuk-tuk sjåfører, den 10 gangen noen vi spurte ikke visste hvor Raffles Hotel lå (som å spørre etter Grand Hotel i Oslo) var Petter veldig nærme å miste det, mens jeg tok meg selv i å bjeffe til en solbrilleselger.. Etter mye om og men endte vi på World Star Hotel, et skikkelig kommunistrede/massasjeinstitutt anbefalt av Morten. Siste kvelden gikk med til å utforske byen, spise en luksuriøs treretter (50 $ for seks personer) og restituere etter oppholdet.
Ikke før vi var på flyet på vei hjem gikk det opp for oss hvor uproblematisk hele turen hadde vært. Vi ble ikke ranet, svindlet (nevneverdig), banket opp, vi mistet ikke pass, fly eller buss, ble ikke bitt av løshunder eller andre ting man må regne med på slike turer. Og så vidt vi vet ble ingen syke, malariaingorante Petter er ikke helt i form etter over 50 myggestikk så vi er fortsatt litt bekymret for det. Har ikke vent meg til å ha kamera igjen, så desverre er kun en brøkdel av turen dokumentert. Bildene er i hodene våre, masse gode opplevelser og et svært godt inntrykk av et land og en befolkning som har mye å stri med.
